Etter litt over en uke med forholdsvis latmannsliv inkludert båttur og hamam, ble vi enige om å bestille en tur til Kappadokia, eller Cappaducia som de sier her. Vi dro til Ginza-tour i Storgata og kjøpte en tur med avreise tirsdag, klokken fem om morgenen. Skulle bli hentet utenfor anlegget. Klokken 0500 var vi på plass, ventet i over en time og ingen kom! Til slutt ringte reiseoperatøren og beklaget at bussjåføren ikke hadde funnet oss!?! Han selv kom kjørende i bil, fikk selvfølgelig en overhaling av oss, og han beklaget det hele. Resultatet ble bestilling av ny tur med avreise fredag med samme avreisetidspunkt. De skulle selv komme og hente oss i bil for å kjøre oss til bussen, pluss at vi fikk en valgfri dagstur gratis som plaster på såret.
Fredag morgen plukket vi opp andre folk i Kemer pluss Antalya, Side og Alanya. Til sammen 2 minibusser og vi ble fordelt etter (tidligere) østeuropeere i en buss og skandinaver og nederlendere i en annen. Guiden Mustafa hadde dårlig erfaring med å blande dem! Kappadokias landskap ble skapt for ti millioner år siden da to vulkaner, Erciyes Dag og Hasan Dag spydde ut bløt lava (tuff), aske og søle over basaltsletta. Tuffen har erodert i varierende grad og resultatet er særegne søyler og kjegler (kjent som alveskorsteiner) med en forbløffende fargerikdom. Her er hult ut over 37 underjordiske byer hvorav noen hadde plass til 60000 mennesker.
Turen gikk først over Taurus-fjellene, høyeste punkt 1825 m.o.h. Langs veien satt folk og solgte honning, saft og mais. Lunsj i Konya, en by med ca. 1 mill. innbyggere. Byens fremste severdighet er Mevlanamuseet. Mevlana var mystiker, filosof og poet og grunnla sufimunkeordenen. Etter Konya var det 16 mil med Kalahariørken, bare flater og rette veier. Da vi nærmet oss Cappaducia, dukket det opp aprikostrær, vindruer og poteter. Dette er hovednæringene her. Det var spennende å plukke aprikoser rett fra trærne. Vindruene var bare sure små kart. Høysesong for vindruene er i midten av september. Vi fikk se deler av dette fantastiske landskapet før vi kom til Oten Sarnik, hvor det var middag kl. 2000. Da hadde vi reist i 14 timer. Gjett om det ble tidlig kveld!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar